Sorgen hvor man ikke har mistet noen, men sorgen over å ikke kunne være til hjelp, kunne lindre, støtte og trøste noen som har det vondt!Fordi man ikke har redskapen til det eller den som trenger det ikke vil det akkurat nå!
Vi fikk for et par uker siden fikk vite at et nært familiemedlem er alvorlig syk og vi enda ikke vet hvordan det vil gå med h*n. Det værste sjokket har lagt seg litt, for vi kan bare stå som støttespillere og nesten passive tilskuere til det som skjer fremover uansett hvor mye vi gjerne vil bidra med noe. Mens noen av mine nære har vært maniske i sin gjøren og laden har jeg vært mer passiv og paralysert til et nivå der man fungerer, men ikke så veldig mye mer enn det! Det er vanskelig å være så hjelpesløs og ute av stand til å hjelpe som vi er nå ! Midt oppe i dette finnes det også barn som skjønner så mye og de er det lett å glemme litt der de trekker seg tilbake, samtidig som man sliter med sin egen sorg, derfor må jeg ta meg sammen å finne tilbake til den daglige rytmen og litt av de små tingene som i det store ikke betyr så mye annet enn pausefyll akkurat nå!
Det tok meg lang tid å få frem dette og jeg vet ikke om jeg klarer å konsentrere meg om de trivielle tingene, men jeg må i hvertfall gjøre et forsøk !
b





