Dette innlegget har jeg brukt lang tid på å forme til noe jeg kan stå inne for og vurdert frem og tilbake om jeg skulle legge det ut i det hele tatt. Jeg håper det kan hjelpe andre i lignende situasjoner så derfor hopper jeg i det.
Innlegget er ment som et lite( ganske stort) jubelrop og ikke et klage innlegg, fordi det endelig ser ut til at det finnes kansje greie løsninger der jeg ikke hadde sett at det fantes noen noe håp for hjelp lenger!
Jeg har valgt å ordlegge meg på en måte som ikke kan være lett søkbart i forhold til meg og mitt liv innenfor et visst system siden jeg har både lest og erfart at dette dessverre kan slå negativt ut og håper derfor at dere bærer over med et litt "fargerikt språk"
Over til det som er grunnlaget for dette innlegget!
Jeg har ikke vært ute i noen vanlig jobb på mange år, men i snart 10 år har jeg vært innom ulike tiltak/praksisplasser for å finne ut arbeidsevne i % pga Fibromyalgi. Det har alltid endt opp med at jeg har vært like ferdig utredet som jeg var før jeg begynte! Jeg ble vurdert til 50% ufør etter det første tiltaket jeg var i, men siden tiltaket ikke foregikk over lang nok tid etter systemets mening, har de aldri godtatt noen søknad fra meg! I stede har jeg blitt "hengende" i systemet og fått beskjeder som:
Du må gjøre en innsats selv, spør etter jobber hvor du tror passer, ikke si at du er syk, men at du har vært borte fra arbeide en stund og er på tur tilbake i jobblivet nå! Ikke tenk negativt når du må stå å lure noen til å tro at du er frisk som en fisk og skal juge deg blå for en jobb!!
Noe som er slitsom og ikke så rent lite frustrerende å måtte høre på! Man føler seg så utrolig liten!
Jippiiiii……..eller den samme gamle visa!?
Jeg skal endelig få delta på et lovende arbeidsmarkedstiltak som jeg aldri før har hørt nevnt i forhold til min saksgang, men som har vært et hjelpemiddel systemet har benyttet seg av lenge.
Dette er et tiltak som følges opp av en oppdragsgiver utenfor systemet. De hjelper en med å finne en egnet praksisplass for å hjelpe brukeren og systemet til å kartlegge arbeidsevne og kansje fører det til slutt til en fast jobb. Saksbehandleren min på dette stedet er utrolig flink og gir meg et lite håp om at denne veien fører videre til noe konkret, om det er i ene eller andre retningen er det bare tid som kan avgjøre. At jeg ikke blir "hengende" i systemet uten konkrete løsninger eller vedtak etter mange år frem og tilbake begynner å bli avgjørende for min mentale helse også etter å ha gått slik i altfor mange år!
Arbeidsplassen er allerede funnet og det kunne jo ikke være mere gunstig at de selger småvarer og pynt til hjemmet;-) At de vet hvilket grunnlag jeg kommer med og jeg kjenner butikken godt fra før er også bare masse store pluss! At det blir tøfft vet jeg, men allover så regner jeg med at det kommer til å gå bra, bare jeg får ta tiden til hjelp i begynnelsen. Nå går vi (butikken og jeg) bare å venter på at papirmølla skal bli ferdig, men etter noen års blandet erfaring kan det dessverre ta sin tid! Vi får håpe de faktisk kan motbevise meg for en gangs skyld ;-)
Dessverre så har jeg noen negative tanker også og de går mye på at vi går mot jul og at det medfører en høy stressfaktor som dessverre kan gjøre at jeg mister konsentrasjonen, moderate løft kan utløse kramper, migrene osv. Så jeg håper at forventningene ikke er for høye og at jeg ikke havner tilbake i det tungrodde systemet igjen pga det!
Grunnen til hvorfor jeg er i systemet.
Jeg lever med Fibromyalgi, i tillegg har jeg inkontinensproblemer fordi urinblæren har løsnet fra bukveggen og etter en mislykket operasjon for 2 år siden ble problemet bare værre. Dette blir det forhåpentlig en løsning på utpå nyåret. Andre diagnoser jeg har er: Gastroøsofageal refluks, migrene, spiserørsbrokk, astma, allergi og matintoleranse.
Har du fulgt med hele veien?
Tusen takk for at du ville "høre" på meg og selv om det kan se ut på slutten som om jeg er et tilfelle av typen"se så syk jeg er", men det er langt fra slik jeg er som menneske og type! Jeg gyver løs på oppgaver, som oftest med altfor stort mot og tenker gjerne ikke på hvilke konsekvenser det får før "skaden" allerede er gjort, men jeg lærer! Selvfølgelig er noen dager nok litt "stakkars" også, men da koster det utrolig mye å holde maska og man orker ikke å ha en tanke for hvordan andre oppfatter en. Da har man det best bak låste dører uten kontakt med omverdenen;-)
.
.
Klem fra Grete